Dit un Dat

Uut Wikisource
Zur Navigation springen Zur Suche springen

<< Haudsiede
<< Haadside


Ne Uutwoal seelterfräiske Täkste


N Twiegespräk[Beoarbaidje]

Twiegespräk, wäil in Pestoor Schulte sien oaine Schrift. (ärschienen Seelter Trjoue 1:2:4-5 (1966).

fon Pestoor Schulte

Transkription fon dät Twiegespräk (Ätter ju Hondskrift gjuchts in ju originoale Skriuwwiese).
Wilm: Gouden Dai! Dirk.
Wilm: Gouden Dai! Dirk.
Dirk: Gouden Dai, Wülm.
Wülm: Wo ist mi di, Dirk, du letst de Kop jo hongje, is di de Petersilje verheielt.
Dirk: Owet, Peitersilje. Der leit us Sibet for sorge.
Wilm: is glik, man ik heb dag liauer, nog en bitje Krut inne Soppe, as schier Water.
Dirk: Ik holde mor von n goud Houndevull Gorte deroun un nog mohr von Brei. Dag det kummert mi nit. Aber de Tipula, du leust det nit, det krimmelt un wimmelt von Tipula, 12 Ruppen op en Hondebret.
Wulm: Man wierum seidest du dann neen Aroniengrün?
Dirk: Leitet hete, as't woll, man det mai ik nit lidde. "Voulke" Jan heddet seidet un nu lirse do Ruppen al dod op de Idde mäd de verjeuene Wete nog inne Snute un gluppe an med grote Ogen an.
Wülm: Wet? Ruppe gluppe an med grote Ogen an? Hebbe Ruppen ok Ogen?
Dirk: Ik kikje min Feind fileiniger an, as de Kopmann, die sin Kunde toulachet. Wann de longbeend Mirge Ogen hed, dann ok de Ruppe, wir se von entstammt.
Wülm: Man wet dwo de Spreien dann un de Kiwit, konnen do der nit jun?
Dirk: Og do spielje und windje wet herume un tanke nit deran, det se us helpe schellen.
Wulm: Man der mut dag Hulpe wese, man hert dag ofte von: "Ausgleich in der Natur". Kat is for de Musse und de Hund for de Luse, die us de Kohl opfrett.
Dirk: Still, det't nan Jäger hert. Man ik sirnuleierje, wann ik alleen gunge und dann tanke ik jo as du. Do Tjonste mutten bi us wohnje, äs Knecht und Faune, un tot Hus here. Un det sunt de Wroute un de Pogge.
Wulm: De Springpogge? Hahaha, die springt die ok jo weg. (Stap, stap, as de Knirt[?] . wap wap) Dirk: Nu un! Die mout kittich wese un springe konne, ouers kud jou de Fliogen und Tieken jo nit schnappe (un de Tipula an der Gersspiere).
Wülm: Jei, verjeuen is Sende, man buddjen & Kransfugel fange, konn us ne Manske verbiode. Fiske & Vugele sund goud for us Mule.
Dirk: So ist ok und die Tipula, der können sik de Pogen en Etmeil von fulje. Wülm, leust du ok an Vorgeschichten? Us Bäsbabe sälger quad ....
Wülm: (zuckt die Schulter &. winkt. ab) Ik wol deilig nog etrus, wann du von Vorgeschichten ounfangst, stounde wi utenemeiden ok nog hier.
Dirk: Kannst du de Poggendaler oppe Van?
Wilm: Ik wet wel, wet du meenst, do Daler grote runde Bleede oppe Tousene Wai unner de Heuer; man do heete nit Poggendaler, sonner Wassernabel. Poggendaler wakse in de Poule.
Dirk: Det is glik: Wet ap min Van wakst, det binamme ik, freigje ik di ok, wo min Bidne hete schele?
Wülm: Nu man sinnich.
Dirk: Wir ful Poggendaler sunt, mutten ok ful Poggen wese. Un wirurn rakt et so ful Poggenstoule? Die Pogge mut oppen Thron.
Wülm: Du maist gjucht häbe. Die Pogge schadet nargens, hi liuet blot von lebendige Fliogen un Käfer un Wurme.
Dirk: Jei. Un wann de Tipula alle Rogge & Heuer & Kleuer opfreten hed, dann ist ju fat und de Poggen konnen sik der bi maste. Un wi ite dann de fatten Poggenstelten (as de Fransosen). Verderft de Ho, dann wakst de Kol.
Wülm: Fon de erste Ponneful, nögest du mi dag?
Dirk: Un wanner hiest du Tid for de Vorgeschichten?
Wülm: Touken.Winter, wann de longe Eiwende kumme.
Dirk: Det schell en Wud wese. Leit di t goud gunge.
Wülm: Ok so!